Opprinnelig skrevet i høsten 2009.
Jeg var på vei til Ullevål sykehus for å se på lille piken søsteren min hadde fått. Splitter nye babyer er det beste jeg vet om. Bitte små søte engler, nesten til å spise opp. Jeg hadde fått nyheten mens jeg var på jobb. Strengt tatt burde jeg ha planlagt et ordentlig besøk sammen med fruen, men min forkjærlighet til babyer stod i veien. «Denne babyen må jeg bare se på nå med en gang», tenkte jeg egoistisk.
Rett fra jobben på Holbergsplass, forbi Bislett og langt oppe i Theresesgate innså jeg at jeg var tomhendt. Jeg skulle helst ha kjøpt noen babyklær eller et lite kosedyr. Vanligvis var det fruen som ordnet slikt. Et mannfolk som meg visste jo bare om et fåtall butikker der slikt kunne kjøpes, og de nærmeste var på Oslo City. Og et lat mannfolk som meg ville på ingen måte snu bilen inn mot sentrum midt i rushtiden kun for dette. Blomster! Et klassisk alternativ kunne være redningen. Det var bedre enn å gå tomhendt. Jeg mente jeg hadde nettopp kjørt forbi en dagligvarer som hadde ferdige buketter stående utenfor butikken. «De’ e’ bærre lækkert!», gliste jeg tilfreds.
Jeg snudde bilen nedover Theresesgaten og nærmet meg daligvarebutikken. Med en lett fot på bremsen, lot jeg bilen trille sakte forbi butikken mens jeg tok en kjapp titt på bukettene utstilt utenfor. «De’ va’ ikkje lækkert!», og foten gikk raskt tilbake på gasspedalen. Jeg kunne ikke gå med en delvis visnet bukett for å besøke er fersk splitter ny baby. Den måtte være noe bedre enn disse. Heldigvis så jeg en annen blomsterbutikk lenger ned i gaten, og like heldig var jeg med å finne parkering rett utenfor.
«Søsteren min har fått et barn. Kunne du lage en bukett for anledningen?» Jeg var allerede inne i butikken og fått floristens oppmerksomhet, en kvinne mellom 20-30 år. «Er det en gutt eller jente?», spurte hun. «Ei jente», svarte jeg tilbake. Hun ga forslag om type blomster og spurte om budsjett. Budsjett var enkelt å svare på, men type blomster? Et mannfolk som meg kunne bare kjenne igjen roser og tulipaner. Alt annet var bare blomster. Så jeg takket ja til forslaget hennes, hva det nå enn var, uten å avsløre mine fraværende kunnskaper innen botanikk. Budsjettet skulle være rause NOK 200,-. Med dette gikk hun til verks med å sette sammen buketten.
Det var først nå jeg tok en titt rundt i lokalet. Det var en liten butikk, ganske tom. Det var få blomster å se i lokalet. På de få hyllene som var der lå det noen skarve potter og pyntegjenstander. Fronten av lokalet var ikke særlig større enn badet hjemme hos meg. Bak disken var det et åpent dør som ledet til et annet rom som man ikke kunne se mye av, bortsett fra en disk til venstre med noen beholdere med blomster og grønne stilker. Der hadde floristen gått for å sette sammen buketten min. «De har jo ingenting her», tenkte jeg og lurte på om jeg hadde valgt feil butikk. Det føltes som om butikken skulle legges ned om en dag eller to, og at de bare prøvde å få solgt unna det lille som var igjen.
Jeg fikk en dårlig følelse i magen. Det var definitivt et dårlig valg av butikk. Jeg ville så gjerne komme meg ut og finne en annen butikk, men bestillingen var allerede gitt og floristen var i gang. «Jeg må stoppe henne», tenkte jeg. Jeg snudde mot henne og trakk inn pusten for å rope «Unnskyld!», men det kom ingen lyd ut av meg. Det var noe med måten hun jobbet på som slo meg. Jeg ble bare stående og så på henne jobbe.
Hun jobbet annerledes enn andre florister jeg hadde sett før. De man ofte møter på kjedebutikker. De som gjerne ser ut til å vite akkurat hva som skal i hvilken type bukett til en gitt pris, og gjerne setter den kjapt sammen på under ett minutt. Hun, derimot, var alt annet en kjapp.
Hun var dypt konsentrert, og brukte god tid til å plukke opp stilker, en etter en, fra beholderne på disken. I en sakte bevegelse brakte hun stilkene nær buketten, stoppet for et kort øyeblikk, tenkte litt, og så plasserte dem i buketten. Jeg kunne bare se henne fra siden, men kunne merke at det dukket opp et lite smil på ansiktet hennes hver gang hun plasserte en stilk i buketten. Og så tenkte hun litt igjen, og plukket en ny stilk og fortsatte i samme takten.
Hun minnet meg på datteren min på 8 år når hun sitter ved spisebordet og tegner. Dypt konsentrert og helt avkoblet fra omverdenen pleier også hun å tegne i en bestemt rytme. Med tegneblokken foran henne løfter hun hodet og blikket opp og tenker, mens hun presser bakenden av fargeblyanten mot leppene sine. Når hun har tenkt ferdig en tanke senker hun hodet ned og hviler den på armen sin og tegner noe smått på blokken. Deretter løfter hun hodet sitt opp igjen og tar et overblikk på tegningen og smiler bredt. Og slik fortsetter hun videre, krusedulle etter krusedulle, helt til tegningen blir ferdig. Fantasere, uttrykke, og bekrefte med et fnisende smil. Kroppsspråket og ansiktsuttrykkene hennes avslører hele tankeprosessen hennes. Slik var det med den floristen også. Hun hadde en ganske lignende takt og ansiktsuttrykk og omtrent det samme smilet.
Det gikk plutselig opp for meg at dette var ikke en butikk på randen av konkurs, men heller en drøm under realisering. Drømmen til en kvinne som likte å jobbe med blomster. Drømmen til en kvinne som skulle gjøre sin hobby til sitt levebrød. Drømmen til en kvinne som skulle være glad og spre glede. Drømmen til kvinne som ikke lagde buketter etter formler og innøvde rytmer, men skapte små stykker av kunst med sjel og kjærlighet. Det var derfor dette ikke var en fullstappet kjedebutikk, men en halvtom personlig butikk. Dette var ei prinsesses sjarmerende lite slott midt i en skummel skog full av kapitalistiske ulver.
Mens jeg enda var midt i det selvinnbilte aha-øyeblikket mitt, ble hun ferdig med buketten og brakte den frem til disken der jeg stod. Forventningene var høye ettersom jeg hadde innsett hvor jeg faktisk befant meg. Jeg så ned mot buketten og var klar til å bli overveldet av en fargerik Picasso. Der lå det en bukett; en enkel tofarget bukett; i lilla og grønt; omtrent like høy som håndflaten min. Den var hverken fargerik eller Picasso. Målløst løftet jeg blikket opp mot kvinnen med et stort spørsmålstegn på ansiktet mitt. Der stod hun i sin fulle glød, med et smil fra øre til øre, og med stjerner i øyne. Stolt over verket sitt ventet hun spent på min tilbakemelding. Jeg lurte på om hun også holdt pusten sin i spenning. Akkurat som datteren min når hun viser meg den ferdige tegningen sin. «Fantastisk, den ble kjempeflott», kommenterte jeg med en overbevisende tone. Jeg hadde jo god erfaringen med det hjemmefra.
På vei ut av butikken kunne jeg ikke la være å tenke på den ferdige buketten på dagligvareren. Den ville ha kostet meg tre ganger så lite, og ville vært tre ganger så større, og kunne i hvert fall hatt minst tre farger. Jeg trøstet meg med at det var ikke en bukett jeg hadde kjøpt her, men et stykke kunst fra en ung kvinne som hadde lagt sine drømmer, sjel og kjærlighet i dens skapelse. Jeg var dog sikker på at søsteren min ikke ville se det slik. Hun kom nok til å se på meg med omtrent samme spørsmålstegn i ansiktet som jeg gjorde mot kvinnen i blomsterbutikken. Kanskje det var det som var selve kunsten bak buketten?